Tillit

(fra Ta imot, 28.juni av G.H.Johannesen)

Jeg er blant de heldige som har barnebarn. Det er en sann fryd å se dem vokse opp. Det er spennende som en detektime å se dem lære å gå, sette i gang å utforske livet og ivrig etterlikne det vi voksne gjør. Men på ett område lærer de heldigvis ikke noe som helst av oss store og voksne.

Når de for eksempel kommer fra barnhagen og ser mamma eller pappa, stanser de garantert ikke opp, snur ryggen til dem og tenker: "Mnja, skal tro om jeg vil kaste meg i armene på henne? Hun sier og gjør så mye rart jeg ikke forstår. Og kanskje sier de snart noe jeg ikke har lyst på. Så nei, jeg lurer på om jeg skal la det være.."

Sånt gjør barnebarna mine så avgjort ikke. De kaster seg i armene på mamma eller pappa, med glede skrevet over hele ansiktet.

Mange voksne gjør det så vanskelig det der med å finne hjem til opphavet vårt og det evige farshjemmet. Det å falle til ro med sitt urolige hjerte nær livets kilde, det ser en for seg som et nokså håpløst prosjekt.

Men Jesu kaller faktisk Gud vår himmelske Far i Bibelen. Og når vi har tillit til Jesus, er vi alt hjemme hos Ham. Alt han vil ha til gjengjeld, er at du skal vise Ham den tillit at du ikke blir stående borte i skyggen, med ryggen til Ham, mens du lurer på om Han er til å stole på.

Gud bare håper og venter på at du skal vende om, snu ansiktet mot Ham og kaste deg i armene Hans med alle dine gleder og sorger. Måtte vi bli som barn i så måte!

1. Joh. 5,20-21: Vi vet også at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den sanne. Vi er i Den sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv. 21 Mine barn, vokt dere for avgudene!