Evig sannhet -eller mange sannheter –Innledning: (Innledning til samtale på møte i Lillesand Bedehus, 6,okt. 2024)

Joh10,10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. I Bibelen omtales legeme, sjel og ånd som en helhet 1 Tess5,23: Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. Som i enhver løgn, er det noe sant i den nye type åndelighet: Biologisk nærhet og familie betyr ikke alt, og følelser for personer. Jesus understreker at for ham betyr det mer, om noen er i hans følge og gjør hans vilje, som hans disippel, enn at de biologisk sett er i slekt (Matt 12,46-50).

I følge NT er det noe som holder tilbake Normløstheten, den som f.eks. hevder at all seksuell utfoldelse er like bra, enten den er bifil, homofil eller polyamorøs.. Det er for at den lovløse ikke helt skal dominere samfunnet (2 Tess2,6-7: Dere vet hva som nå holder igjen, slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. 7 Lovløsheten virker allerede med sin kraft, men i hemmelighet. For han som ennå holder igjen, må først bli ryddet av veien.) Mon ikke det er Bibeltro kristne og menigheter som holder igjen? Bibelens holdning er at vi har en absolutt sannhet å forholde oss til, ikke at hver må bestemme hva som er sant for seg, slik i syndefallet Dommertiden og nåtidens Norge. Den kristne lovgiving i Norge ser ut til å ha nådd toppen etter 1000 år.

Man den evige sannhet i kristendommen er Gud og Jesus selv (Joh 14,6): Jesus er VeiEN, det er ikke slik de lærer i skolen nå, at alle religion bare er ulike veier til den samme Gud (Endog pavens synes å være relativist nå.) Jesus er også SannhetEN: Hvis noen hevder at det ikke finnes absolutte sannheter, kan en bare spørre om det er absolutt sant? Hvis det utsagnet er sant, må det finnes allmenne/evige sannheter. Om ikke det er sant, hvorfor skulle en da høre på vedkommende. Jesus er også LivET. Ii Joh 1,3-4 står: Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til (jfr. Nikenske Trosbekjennelse). Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Så blir utfordringen til oss hva vi lar styre vår kurs: Guds Ånd og hans Ord, familiens påvirkning eller verdens (ny)åndelige visdom.

Det virker å ha skjedd et 'tidsskifte' i Norge, det siste tiåret. Fra å fokusere på vitenskap og likestilling, ser det nå ut til at postmodernismen har inntatt Norge, og subjektive meninger og følelser inntar lovverket og gjør at knapt noen kan si hva en kvinne er lenger, jfr. lov om Juridisk kjønnsskifte (2016). Biologisk kjønn, er ikke det som avgjør hvilket kjønn en er, men ‘hvilket kjønn en føler seg som’ (kjønns- identitet), styrer hvilket kjønn en registrerer seg selv som i fødsels-registeret. Fra å være opptatt av å utviske kjønnsroller, virker det nå som en vil benytte en forestilling om trange kjønnsroller, til å begrunne en ny følt kjønnsidentitet.
Og hva slags sjel er det som kan føle om en er ‘født i feil kropp’? Når det hevdes at noen er født i feil kropp, må sjelen kunne dømme hvilket kjønn den er, før kjønn dannes hos fosteret. I Asia har troen på sjelevandring regjert i årtusener. Der er det, meg bekjent, en sterkere dualisme. En blander ikke kropp og sjel. Men her i Vesten, har en New-Age variant tilpasset seg kulturen, og man har kjøpt historien om at sjelen er knyttet til et biologisk kjønn. Hvordan kan ellers sjelen vite om den er født i en kropp med ‘feil kjønn’?

Anvendt postmodernisme er ifølge en ny bok til psyikiater Bjarte Sanne (Sprukne Brønner) bygd på og omkring 'samfunnets urettferdige maktstruktur' som favoriserer visse privilegerte grupper, på bekostning av alle andre. Sosial rettferdighets -ideologi var kjernen og samfunnets urettferdige maktstruktur, grunnlaget for anvendt postmodernisme. Det har vært mye urettferdighet, men juridisk var diskriminering på grunn av rase og kjønn, allerede forbudt på arbeidsplassen da anvendt postmodernisme dukket opp (tidlig på 80-tallet), og homoseksualitet var avkriminalisert. Det som sto igjen å kritisere –for dem, var fordommer som viste seg i holdninger og språkbruk om f.eks. transer. Men er det en menneskerett ikke å føle seg diskriminert? En blir avkrevd å måtte bevise at man ikke har krenket noen i våre lovgivning (omvendt bevisbyrde). Noe som ikke minst tjener til å stilne kritikken mot selve lovgivningen.
Tidligere relativistisk postmodernisme aksepterte ikke en felles allmenn sannhet. Men anvendt postmodernistisk samfunnskritikk representerer ett brudd med egen ideologi. I spørsmålet om sosial rettferdighet var de i stand til å si noe om felles allmenn virkelighet, i motsetning til relativisme generelt. De urettferdige maktstrukturene eksisterer uavhengig av vår bevissthet, og gjenspeiler verden slik den er. Av den grunn endret de sin forståelse av virkeligheten: En måtte slå fast sosial urettferdighet som en objektiv sannhet, om en skulle kjempe mot den. Og for å kjempe for underprivilegerte grupper, måtte i det minste visse aspekter ved personers identitet være stabile. Hvorfor kjempe for noe som stadig endres?

Fienden for avendt postmodernisme ble oppfattet å være koalisjonen av fornuft og makt. Hadde det de da bare vært ateismen de kjempet mot! Men postmodernisme søker ikke å finne grunnlaget og betingelsene for sannhet, men å utøve makt for å oppnås sosial endring. Målet for postmodernismen var å hjelpe studentene å oppdage, konfrontere og arbeide mot de politiske grusomhetene i tida. Hadde de hatt en mer åpen virkelighetsforståelse, kunne de kanskje funnet abortsaken, men det er som regel de bevisst artikulertes minoriteter, (påfallende) ofte i strid med kristendom, som skal støttes. Det forblir klare inkonsistenser i anvendt postmodernisme: En kan ikke si noe sikkert om virkeligheten, med unntak av at de privilegerte undertrykker de marginaliserte. Det blir deres form for ‘Evig sannhet’.

Dessuten finnes det ingen objektive sannheter, da med unntak av de tilfeller der postmodernistene mener at de finnes. Det er kanskje ikke så rart at kritikere hevder at de er ute etter å destabilisere Vesten. Det vil alltid finnes noe å kjempe mot, og når ikke sannhet, men sosial endring er målet, så vil det være en Sisyfos-aktivitet. Det blir mest en evig, nytteløs aktivitet, som destabiliserer samfunn og gjør menn- esker ulykkelige i det de holder på med –sml. ‘Tyven’, som kommer for å stjele, myrde og ødelegge (Joh 10,10a).

Om det er utsatte grupper de vil kjempe for, så er mitt forslag fosteret i mors liv som det snart skal jaktes på i 4 måneder, og den norske populasjonen, som stadig avtar, fordi man prioriterer karriere og materialisme først. Dersom det er sant at post-modernistene ønsker skape kaos, burde de også bli kristne, for større kaos enn etter Opprykkelsen, tror jeg man skal lete lenge etter (Luk 17.34-36). Denne vet vi ikke når kommer, men når skjer, må de satse på en Evig og uforgjengelig Sannhet, for verden som den nå er, den går under,1.Kor 7,31 -også med sin sosiale urettferdighet. Og først når Messias har grepet sin makt mot enden, får vi et rettferdig herskesett ( Åp.20,1-2 Åp 20,1-2 Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. 2 Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. ; Jes 11,9 Jes11,9 Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til Herren slik vannet dekker havbunnen. ; Hab 2,14 Hab2,14 Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen. ) . Til slutt kommer en ny himmel og jord Åp.21,1,