7. søndag i treenighetstid: Gud leter etter de bortkomne
Forord: LETING PÅ DYPT PLAN: Alle som har lett etter noe de har behov for, kjenner igjen situasjonen i dagens prekentekst. I våre dager er det gjerne ikke mynter eller sauer, men kanskje mobiler eller briller? Mens frustrasjonen over det tapte kan være stor mens letingen står på, blir gleden desto større om det blir funnet igjen. I teksten er det et bilde på leting som foregår på et dypere plan. Det dreier seg om folk som har tapt sin sjel (Matt 16,26), og kommet bort fra forholdet til ham som ga den (Luk 15,17).
Til dagen og tekstene: GUD ER PÅ LETING i dagens tekster. Hans øyne er på utkikk etter dem som er kommet bort fra Ham. Denne holdningen skulle også prege hans barn. Kjærlighet er det dypeste i Guds vesen. Glede er en måte å uttrykke kjærligheten på. Men om det er plass til alle i Guds rike, er det ikke rom for alt. Fariseerne var i ferd med å stenge seg selv ute, med sin selvgodhet og egenrettferdighet. Forakt for andre er en synd som kan stille oss utenfor, på linje med avgudsdyrkelse.
Lesetekster: 1.Mos.16v1-13: SJALUSI OG BESKYLDNINGER: Sarai og Abram begynte å komme langt opp i årene. Ennå hadde ikke Sarai født noe barn. Hun følte tiden begynte å renne ut, og valgte å ta affære selv. Hun overtalte Abram til å forsøke få barn med slavekvinnen sin, Hagar. Og Abram hørte på henne, han syntes nok også at barnløsheten ikke kunne fortsette lenger. Men da Hagar ble med barn, følte hun seg ovenpå i forhold til Sarai og viste det. Da holdt Sarai Abram ansvarlig for at hun ble hånet. Men Abram overlot Hagar til Sarais forgodtbefinnende. Som følge av dette rømte den gravide Hagar ut i ørkenen.
EN GUD SOM SER -OG BRYR SEG: Beretningen viser at Guds omsorg også gjaldt slavekvinnen Hagar, der hun var på flukt i ørkenen. Herrens engel fant henne, og spurte henne: 'hvor går du (Quo vadis)'? Hagar sier som det er, men engelen ba henne vende tilbake og la seg ydmyke. Til gjengjeld ville Gud la hennes ætt bli stor og kraftig. Han hadde også en plan med ismaelittene. Vi vet at araberne regner seg som Abrams etterkommere, via Ismael. Hvordan de kan dokumentere det, får de selv gjøre rede for. Hagar betegnet Gud ut fra at han bryr seg om mennesker: Du er en Gud som ser!
1Joh4,7-10: ACTIO -REACTIO: Tordensønnen (boanerges) Johannes er blitt totalt forandret på sine gamle dager. Fra å være en hissigpropp (Luk9,54), ble han til kjærlighetens apostel. Det skjedde etter å ha vært i lag med Jesus i 3 år, og fått del i Guds Ånd. Når Gud slik elsker oss, er det naturlig at vi gir denne kjærligheten videre. Johannes betegner Gud ut fra hans virke. Guds kjærlighet, agape, er en kjærlighet som elsker uansett omkostninger. Hensikten med å sende sin Sønn til verden, var at vi skulle leve ved ham(v9).
TYPER AV KJÆRLIGHET: Vår kjærlighet er kun en reaksjon på Guds aksjon (1Joh4,19): At han sendte Jesus fordi han elsket oss (Rom5,8), selv om vi var syndere. Det er Gud som står for den aktive oppsøkende kjærlighet i forhold til oss mennesker (1Kor2,9). 
På gresk finnes tre ord for kjærlighet: Eros er kjærlighet mellom mann og kvinne; -dette ordet forekommer ikke i NT. Filia er den vennskapelige kjærlighet; bygd på sympati og/eller slektskap med en annen. Agape er betegnelsen på den kjærlighet som ikke elsker på grunn av, men endog 'på tross av'. Dette er denne betingelsesløse kjærligheten, som det snakkes om her.
Prekentekst: Luk.15v1-10: PREGE ELLER PREGES? 'Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er' er et såkalt ordtak i vårt land, med rot i Ordspråkene (O. 13,20). I dette tilfellet passer dette ordtaket bedre: 'Ingen regel uten unntak'. For Jesus lot seg ikke prege av sine omgivelser. Han ble ikke mindre from og mer grådig eller egoistisk, om han var i lag med tollere og syndere. Det var i stedet de som ble preget av ham! Men i Jesu samtid fantes det forskrifter som forbød det Jesu gjorde, og om noen spiste i lag med syndere og tollere- ble det sett på som de identifiserte seg med dem. Det virket som fariseerne og de skriftlærde aksepterte status som den var, og manglet håp og tro for å gjøre noe med den. Selv syntes de mest være opptatt av å vokte egen posisjon og utkomme, men for Gud var det mest om å gjøre å hente de bortkomne tilbake. Forut for dette tekstavsnittet har Jesus advart mot at saltet skulle miste sin kraft i disiplenes liv (Luk 14,34). Det virker som saltet allerede hadde tapt sin kraft hos fariseerne og de skriftlærde.
JESUS OG SYNDERE: Det er 4 grupper mennesker, slått sammen i 2 hovedgrupper, vi hører om i dagens tekst: Den første hovedgruppen er tollere og syndere. Tollere var det flust av på Jesu tid, etter at 
jødenes land ble delt i 4 provinser etter Herodes den stores død (år 4 f.Kr). I tillegg til å bli hatet for å ha gått i okkupasjonsmaktens tjeneste, ble tollerne også sterkt mislikt fordi de gjerne skodde seg på å kreve inn for høye avgifter. Syndere var folk som levde i åpenbare synder, i forhold til Moselovens bud. At disse holdt seg nær til Jesus kan skyldes at de følte en form for aksept, ved at Jesus spiste i lag med dem, noe som innbar en nær sosial relasjon. I tillegg ga nok deres samvittighet Jesus rett i hans forkynnelse, om behovet for et oppgjør med synd (Matt 4,17).
GUDS NÅDE PÅ VIPPEPUNKTET? Den andre hovedgruppen var fariseere og skriftlærde (v2). Fariseerne utgjorde et eget parti i Israel, som hadde ca. 6-7 tusen medlemmer. Blant de skriftlærde rabbinerne var det noen som var med, men størsteparten var det ikke. Fariseerne og de skriftlærde 'murret' mot Jesus og kritiserte ham for det han gjorde. Ideelt sett forkynte fariseerne en lære om fortjenestfulle gode gjerninger, og et fromhetsideal ved å leve som rettferdig (tsadik). Om børen av fortjenestfulle handlinger kunne måle seg med vekten av motsatsen, personens onde gjerninger, så ville Gud være nådig og jamne ut forskjellen; -i følge deres lære. Ut fra en slik tankegang, er det naturlig at de kritiserte Jesus for at han utsatte seg for faren ved å bli 'forurenset' av fellesskapet med tollere og syndere. Det er denne utfordringen Jesus svarer på i lignelsene.
TO LIGNELSER -SAMME TEMA: Jesus fortalte da to lignelser, som begge hadde som tema at Gud er interessert i å få tilbake det som er hans. Den første lignelsen er ut fra et mannsperspektiv; Om en gjeter som lette etter den éne tapte sauen. Den andre ut fra et kvinneperspektiv: Om ei dame som mistet en sølvmynt og satte i gang et søk til hun fant den, og kunne glede seg i lag med venninner og nabokoner. Lukas-evangeliet trekker ofte fram glede, helt fra begynnelsen -om englenes lovsang over den nyfødte frelseren og til slutten, -om disiplenes glede over den oppstandne (Luk 24,52-53). En glede som deles, er en dobbel glede. Grunnen til glede i begge lignelsenes tilfelle er en synder som vender om, eller mer bokstavelig en synder som skifter sinnelag (metanoein). Misjon har sin plass i vår hverdag, det er mange som er kommet bort fra den sammenheng de opprinnelig hørte til, i vår sammenheng.
DYPERE MENING: Ofte får en bedre tak i en tekst om en tenker på adressaten. Lignelsene var svar på murringen og anklagen folkets ledere stilte opp mot ham. Grunnen til at Jesus handlet som han gjorde, var at han ønsket at alle skal oppleve gleden og festen i Guds hus. Endringer i livsforhold for ett menneske, kan få store ringvirkninger i nærmiljøet. Det ligger også en mulig anklage mot fariseerne i utsagnet om de 99 rettferdige: Kanskje var det 'egen- eller selvrettferdige' de var? Egentlig viste deres manglende glede over at de tapte kom til rette, at de trengte omvendelse: De måtte innta en annen holdning overfor sine medskapninger. Ut fra brevteksten (v8) fører de den dom over seg selv at de aldri har kjent Gud, om de ikke elsker det som er født av Ham.
GUD VIL FRELSE-VIL MENNESKER? Lignelsene Jesus fortalte var ut fra kjente situasjoner i hverdagen. Én ting som syntes vanskelig å forstå for oss, var hvordan en gjeter kunne forlate resten av flokken i ødemarka. Muligens er det forutsatt at det var det flere som gjette samtidig, men hovedpoenget i lignelsene er den enes umistelige verdi. For meg som selv har hatt på følelsen av å ha blitt innhentet av Gud, etter at verdens glans avtok, er det sterkt å lese at Gud har denne holdning overfor alle som er kommet på avveie. Det ligger i kortene at sauen gikk tom for kraft, siden han tok den over skulderen. Guds vellykkede redningsaksjoner synes å være godt tilpasset 'den savnede': Så lenge synderen finner mer glede i omgivelsenes larm og vellevnet, nekter han gjerne å bli med tilbake til 'farshuset'. Da tvinger ikke Gud seg inn på noen. Som i beretningen om den bortkomne sønn, må den bortkomne først 'komme til seg selv'. Så er Gud rede til å ta imot alle som vender tilbake (Joh 6,37).
HVILKEN VILJE SKAL SKJE? Nå er det vel ikke alltid at noen som er kommet bort, vender tilbake igjen, dessverre. Samtiden er full av eks. på folk som er kommet bort fra Gud. Poenget i lignelsen er at når de 'finnes igjen' i overført betydning, ledsages det av omvendelse for dem som er gjenfunnet (v7). Som et bilde på å være fortapt i Bibelen, benyttes å tape sin sjel - som benyttes om å miste sin opprinnelige guds-tilknyttede personlighet. Dypest sett er det Gud som har oppsøkt og funnet ett menneske som vender om. Men Gud tvinger ikke noen til å tro på seg, det ville ikke ha vært av kjærlighet, men av tvang. Selv om han leter etter bortkomne, lar han dem være i fred om de ikke vil ha med ham å gjøre. Det kan være grunnen til at så mange meldes om å ha forlatt troen de hadde som barn/ungdom, når de blir mer voksne. Men så hører vi heldigvis om folk som blir funnet igjen, som vender tilbake til troen på Ham de engang kjente. Det er ikke Gud det kommer an på, men om vi svarer ja til hans kall (Joh 1,12) om å vende tilbake til ham. Guds hjerte ønsker fellesskap med alle hans syndige skapninger (1Tim2v4), så kommer det an på om den enkelte vil ta Guds kall til seg (Luk 15,17). Gud tvinger ingen. Det finnes bare to hovedtyper mennesker når alt kommer til alt: De som sier: Gud, la din vilje skje. Og de om hvem Gud må si: 'La din vilje skje.'
Ut i livet: TILTALE-TRO-TAKK: Tiltalen i dag går på om vi lar oss bevege av mennesker som har kommet bort fra Gud, eller om vi selv er i ferd med det(?) Er vi villige til å være med å lete etter de bortkomne og glede oss når de kommer tilbake? Troen hører at Gud ønsker å ta i mot alle som kommer til Ham (Joh 6,37). Takken går på at Jesus gjorde forsoning med Gud mulig, og viste at han fulgte opp sin mening i praksis.
Bønn: Barmhjertige Gud, takk for at du er en Gud som ser den enkelte. Let etter oss når vi går oss bort i tvil og triste tanker, og før oss tilbake til deg (2Tim1,7).
Velsignelsen: Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle. Amen.
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund