Om å være og elske -sett ut fra dagens virkelighet

Sammendrag: Når noen sier at man har rett til å elske den man vil, er ikke det noe som har vært tilfelle en god stund i Norge? Slår man inne åpne dører: Er det noen kamp lenger? Når det heter vi må være de vi er, er det ikke egentlig selvsagt. Hvem andre kan vi være? Hvem hevder at vi kan være noen andre? Forutsetter slike problemstillinger en materiell og teknologisk standard, som vi først nå begynner å nærme oss i Norge? Og hvilke konsekvenser får et slikt syn i vårt velferdsland, der det ser ut til å være mer penger enn vett, for øyeblikket? Inntil man virkelig må begynne å bruke pengene til hva de er tiltenkt da!

Innledning: Du skal kunne være den du er og elske den du vil, er et ofte gjentatt mantra i Pride-sammenheng. Omsider har jeg begynt å forstå konsekvensene av hva som legges i dette. Når jeg ikke har registrert så mye drøfting av akkurat disse sentrale spørsmålene, får jeg forsøke å komme med en vurdering selv. Jeg har etterhvert nådd en anselig alder, og noe av betraktningen kan dermed bli litt sett utenfra. Men av og til ser en saker litt klarere om en ikke er direkte part i saken.

Bilde 1. Spådom om Stockholm-syndromet

Først om å være den man er: Kan man egentlig være noe annet eller noen annen? Både nei og ja. Ja: En kan være den man føler at man er, og det trenger ikke nødvendigvis være den man faktisk/fysiologisk er. Følelser kan som kjent variere, noen dager føler en seg ovenpå, andre nedpå. Noen dager kan man kjempe alene, andre dager trenger man hjelp etc. På den annen side: Alle mennesker har et genuint gen-avtrykk og vi tenker og føler ut fra hvem vi er og våre personlige erfaringer. Slik sett er vi unike. Dette har i og for seg lenge vært kjent, og tatt hensyn til i politikk og lovgivning.

Inntil nylig har rettsvesen og politikk vær preget av at den enkelte må tilpasse seg til kollektivet/samfunnet. Med en moderne, optimistisk framtidstro, der ingenting regnes for umulig -på sikt, har dette endret seg. Nå virker det som samfunnet må tilpasse seg den enkeltes overbevisning om virkeligheten. F.eks. som i dogmet om at 'bare du vet hvilket kjønn du er.' Individuelle oppfatninger er ikke noe nytt, det nye ligger i at flertallet må bøye seg for deres overbevisning. Foreløpig synes flertallet å forholde seg til sine til-fange-tagere likesom gislene i Stockholm etter hvert utviklet til sine kidnappere (Stockholm-syndromet). I en slik subjektivistisk, følelsesstyrt verden, blir det ikke plass til noe som er allment rett og galt, sant eller usant. Hver bestemmer sin egen virkelighet (sannhet). Det ligger i sakens natur at selv om en slik oppfatning påtvinges fellesskapet gjennom lovgivning, vil det ligge dype kilder til uenighet her. At ikke alle får sin vilje gjennom i alle sammenhenger, er noe vi er vel kjent med. Herved stilles spørsmålet om ikke innbyggerne i en slik individualistisk, rettighetsbasert nasjon, er dømt til å finnes i strid med seg selv?

Hvordan kan det gå an å (forsøke) være noen annen enn den man er, og hvem oppmuntrer ev. til dette? La det først være sagt at ingen har grunn til å være kistefornøyd med hvem de er, og aldri har behov for å komme utenfor egen komfortsone! Jeg oppfordrer fortsatt, noen til å stå fram, som mener dette. Når det er sagt, la oss være enige om at "å være 'den beste utgaven av seg selv", rett forstått er en god utfordring. -Det går også an å få hjelp av en som har skapt oss og kjenner oss, til dette -lenke! Selv om vi er den vi er, settes vi likevel under et enormt krysspress, for å bli noen annen. At andre har noe å tjene på dette, ligger da i kortene. Det være seg reklamebransjen, legemiddelindustrien eller ideologier som søker kapre tilhengere. Når reklame fremholder et perfekt utseende og prestasjoner, blir generasjon Z, kanskje også X,Y -og de forut for det.. -drevet fram i en konkurranse der ingen ønsker være tapere. Slik sett er det en god ting å være seg selv, i motstand mot krysspress og økonomiske interesser! Står man ikke for noe, er det lett å bli flatklemt, uten indre mottrykk! Om en ikke setter næring framfor tæring, ender man opp som tapere, både økonomisk og eksistensielt. En kan ende opp som både gjeldsslave og slave av medikamenter man ikke trenger, foruten f.eks. tap av reproduksjons- og sex-evne.

La oss se litt på den andre delen i mantraet, at vi har rett til å elske den vi vil. Ja, det høres så selvsagt ut, og hvem kan egentlig, dypest sett, hindre oss i det? Blir følelsene gjengjeldt, går som regel livet sin gang, og de to blir ett par. Hva i nåværende samfunn og lovverk, er det som er til hinder for det? Er det noen kamp politisk lenger på dette området? Den ubønnhørlige virkeligheten på det individuelle området, dukker imidlertid opp for de fleste av oss: Hva om disse følelsene så ikke blir gjengjeldt? Det er vel da uenigheten i dagens samfunn dukker opp(?)

Bilde 2. Stolthet en svøpe- siden starten

Hva om man allerede er bundet i et forhold til en annen? Da har det vært en (selvsagt) forutsetning inntil nylig, at man må en tilpasse seg virkeligheten slik den er. Nå synes imidlertid trenden, i hvert fall slik foreningen Fri, kjemper for i sin Pride-politikk: at poly-amorøse forhold er helt i orden, så lenge de involverte samtykker. Her er ikke flertallet helt på linje (ennå), og må lures til indirekte å støtte dette ved f.eks. å delta i Pride-tog.

Bilde 3. Ulike retninger/syn innen Pride-miljøet

Den underliggende kjernen i problemstillingen, tror jeg bunner i om virkeligheten er slik vi mener den er, eller bør være, eller ikke. De fleste kan sikkert peke på ting de ønsket annerledes i tilværelsen. I et teknologisk utviklet velferdsland som Norge, der mange har det meste, og en gjerne har en optimistisk framtidstro -på at mennesket kan utvikle seg til noe hinsides fysiologiske begrensninger (supermennesket) og ikke noe kan sies å være stort bedre eller verre enn motsatsen (moralsk relativisme), får det konsekvenser for lover og samfunnsutvikling. Om det er slik det burde være i en verden som lider under sultkatastrofer, religiøst motivert forfølgelse og masseflukt av flyktninger, er en helt annen sak!