(Fritt etter Ta imot 29.des; Geir H. Johannesen)
Juletreets preken
Lenge lurte jeg fælt på hvorfor man i sin tid fant på å drasse en gran inn i stua ved juletider. Men så demret etter hvert forfedrenes visdom for meg. Naturligvis ble granen juletre fordi den "kan preke". Den holder minst to taler om barnet i krybben, han som kom fra himmel til jord for å føre jorda tilbake til himmelen.
Den første talen holder den med grenene sine. Hver eneste gren på treet ender i et kors. Hvert år dannes det nye kors i hver eneste grentopp. Det er som granen hvert år forteller historien om Jesu liv. Først var han også en knopp, fylt av muligheter. Barnet vokste opp i en kjærlig familie, med barnets håp og drømmer, like lysegrønt som fargene på en spirende grankvist. Så ble han voksen med alvoret hengende inn over seg. Snart hvilte tyngden av verdens synd på skuldrene hans. Med tagger og torner endte livet hans på et kors som reiste seg mot himmelen. Den historien forteller granas grener, med spisse nåler på et kors med oppadstrakte korsarmer.
Den andre talen holder den med fargen som aldri falmer. Andre trær mister fargen om vinteren. Men grantreet er blant dem som aldri visner ute i naturen. Det er eviggrønt. Det preker også sterkt om Jesus:
Da han hadde gjort alt han kom hit til jorda for å gjøre, kom han aldri mer til å dø. Han hadde nemlig overvunnet døden. Med et nytt liv lever han evig. Og det beste er at de som tror på Ham, skal oppleve det samme. De skal også få stå eviggrønne, når høst og død kommer.
Med kors på grenene og farge som vitner om evigheten, preker juletreet i stuene våre om Ham som ble lagt i krybben. Gjem talen i hjertet.
Matt. 1v23: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.
Tilpasset nytt format ved Asbjørn E. Lund.